Trist skjebne for dampskipet Landaas/Queen’s County

Bare åtte år gikk fra DS Landaas fra Johan Erlands rederi på Minde ble sjøsatt til skipet gikk ned i St. Lawrence bukten i Canada. Mens skipsvraket ble brutt ned ble det invadert av flere hundre kanadiere som forsynte seg av lasten og skipsdeler.

I Håndbok over norske obligasjoner og aksjer 1917 vol. 9 nr. 1 står det at AS DS Landaas ble stiftet 11. august 1916 og hadde kontor på Minde. Johan Erland var disponent og formålet med selskapet var fraktefart. Selskapet eide dampskibet «Landaas» som var under bygging og antagelig ville være ferdig juli 1917.

DS Landaas ble bygget av John Priestman & Co., Southwick Yard i Sunderland. Det ble sjøsatt 24. februar og ferdigstilt i april 1920. Byggekostnadene var ca. 4 mill. kr, tilsvarende, 98 mill. 2025-kroner. Rederiet var blant mange bergenske rederier som fikk kostbare etterkrigskontrakter å slite med. 

Skiftet rederi og navn

27. november 1926 ble skipet solgt til et annet bergensrederi, Lorentz W. Hansens Rederi AS, for bare 900 000 kr. Det ble omdøpt til Queen’s County og satt inn i AS Samseilings linje mellom Canada og Nord Europa.

Gikk på grunn i St. Lawrencebukten

27. august 1928 gikk skipet på grunn på Grange Rock, sør av St. Mary’s Island, St. Lawrencebukten i Canada, mens skipet var på reise fra Montreal til Hamburg med korn og stykkgods. Grunnstøtingen skjedde i 22-tiden og skyldtes strøm og lokale magnetiske forstyrrelser. Etter en ukes tid ble mannskapet på 35 samt offiserene hentet av en bergingsdamper. De eneste som ble værende på båten var båtsmannen og annenstyrmann Artur Pedersen.

Skipets redere, AS Samseiling, Lorentz W. Hansen jr. og Finn Engelsen, hadde mottatt meldinger om at mannskapet hadde gått i land og at bergingsbåt var ventet til stedet. Det satte imidlertid inn med styggevær – bergingsbåten nådde ikke frem og stillingen for skipet ble forverret

Oppga både skip og last

Et senere telegram til rederiet og Bergens Dampskibsassuranceforening meddelte at skipet var definitivt oppgitt og blir helt vrak. Vraket stod meget utsatt til mellom klippene i St. Lawrencebukten og hadde 30 prosent slagside. Akterdekket lå i vannlinjen til midtskips. Hele underdekket og rommene var fylt med vann. Skroget var brukket over og vridd helt til akterkanten av første luke. I det urene farvannet var det ikke aktuelt å redde skipet. Selv enkelte deler som vinsjer og lignende er det nytteløst å gjøre forsøk på å redde. Skipet var forsikret for 1 mill. kr, 25 % av det skipet kostet nytt i 1920.

Røvere stjal både last og utstyr

Halvannen måned senere var styrmann Pedersen kommet tilbake til Bergen og fortalte Bergens Tidende om de dramatiske døgnene før skipet ble oppgitt.  Været ble etter hvert dårligere, og Pedersen og båtsmannen fant det lurest å forlate skipet. I to døgn lå de værfast i en liten vik. Da ble været bedre, og de dro tilbake til skipet. Ryktet om grunnstøtingen nådde befolkningen i området. Pedersen anslo at det kom folk fra 300 kilometers avstand oppover og nedover langs kysten. Skipet var omgitt av 15-20 fartøyer med om lag 150 mennesker, som tok så mye de kunne fra skipet. Luken til melet ble sprengt opp og de tok med seg det de kunne over i egne fartøyer.

Ombord så det fælt ut. Røverne hadde tatt med seg både last og inventar, blant annet dører og ventiler. Det var i det hele tatt lite kultiverte mennesker, vesentlig franske og britiske kanadiere. De fleste kunne verken lese eller skrive.

På grunn av røveriet kunne Pedersen og båtsmannen ikke være om bord og dro til lands. Da de kom tilbake, var røverne enda frekkere og ville ikke forlate skipet før etter en del krangel. De mente at de hadde rett til skipet og dets innhold så snart det var forlatt og mente de gjorde en slags velgjerning. Vraket var et sørgelig syn. Alt var ribbet og ødelagt. Omsider kom representanter for forsikringsselskapet og dykkereksperter. Skipet ble etter en nøye undersøkelse oppgitt. Skipet hadde 2500 tonn mel og 3500 tonn korn. Av melet fikk røverne trolig reddet ca. 800 tonn.

Johan Erland deltok i redningsaksjon

Når det gjelder dampskipet Landaas sin første eier, Johan Erlands Rederi, ser vi i BT sin oversikt over Bergens handelsflåte 1. januar 1924 at selskapet hadde fire skip, Landaas (1920), Bergsdalen (1921), Fageraas (1920) og Skaraas (1903).

25. mars 1926 hadde BT omtale av Johan Erland i forbindelse med hans 50-årsdag. Her får vi vite at han i mange år førte skip fra Bergen, som Avona og Norfolk. I 1908 ble Erland, i egenskap av kaptein på dampskipet Songa av Bergen, av den britiske regjering tildelt en kikkert som anerkjennelse for sin deltagelse i redning av passasjerer og besetning fra dampskipet Amsterdam av Harwich etter at dette hadde kollidert med et annet dampskip utenfor Hook of Holland i januar 1908.

Etter å ha slått seg ned på landjorden startet han eget skipsrederi og disponerte de fire skipene som var oppgitt i 1924. I 1933 gikk han igjen til sjøs og seilte til han i 1939 måtte gi opp på grunn av sykdom. 

Johan Ludvig Erland døde 31. mai 1941, 65 år gammel. I dødsannonsen er han nevnt som skipsfører.