Fjæreveien – til glede og frustrasjon i generasjoner

Møllendalsveien, mellom Fløenbakken/Kalfarveien og Solheimsviken, fikk sitt navn i 1916. Men allerede i 1854 finner vi navnet Møllendalsveien brukt i en av byens aviser, Bergensposten. Den gang, og mange ganger senere, dreide det seg om en smal vei med dårlig kvalitet – og stadige mindre hyggelige møter mellom spaserende, kjørende og ridende. Storm, høyvann og elver skapte også utfordringer for alle som benyttet denne promenadeveien mellom Kalfaret og helt ut til Damsgård.

Fjæreveien var navnet på veistykket fra det ble anlagt i etapper fra ca. 1805. I nødsårene på begynnelsen av 1800-tallet var det mange arbeidsløse i Bergen. Generalveimester, oberstløytnant C. J. Hammer gjorde en betydelig innsats med den tekniske gjennomføringen. Han hadde i 1805 invitert grunneiere og innbyggere i Bergen til å opparbeide Fjæreveien. Han hadde tatt seg av arbeidet «for at fremvirke Bergens Respective Indvaanere den fornøielige Promenade, som denne vei til alle Tider vil afgive», ifølge Adresseavisen 7. november 1811.

To år senere fulgte stiftsamtmann Johan Randulf Bull opp. Han skrev i 1807 til magistraten i Bergen at det kunne settes i gang nødsarbeid. Et aktuelt prosjekt var Fjæreveien langs Lungegårdsvannet til Damsgård. Her hadde man begynt å sette i stand ved frivillige bidrag fra interesserte grunneiere, men arbeidet hadde stoppet opp på grunn av pengemangel.

Datidens skjønnhetsråd, Forskjønnelseskommisionen i Bergen, stod sentralt i arbeidet med å anlegge Fjæreveien fra Fløen til Damsgård som en kjørevei og spaservei for byens publikum. Nødsarbeidene på Fjæreveien fortsatte helt til Damsgård.

– Den var ment som en spaservei og kjørevei for publikum, og det ble den også flittig brukt til gjennom mange generasjoner, vakkert som det den gang måtte ha vært der oppe med utsikten over Lungegårdsvannets vide flate, silhuettene av byens fremtredende bygninger og tårn, Fløyen og Blåmanen, Kalfaret, juvet gjennom Isdalen og Ulrikens brede rygg som skyter ende til værs tett inn på en, het det i artikkelen «Ålrekstad – Årstad. Fra kongsgård til by» i Bergens Arbeiderblad i 1934.

Boss og olje skjemte den gamle promenade

– Våre besteforeldre la gjerne turen denne veien når de hadde stunder til det og skulle ut og lufte seg, og våre foreldre med. Men det er ikke mange spaserende en kan møte her i våre dager. Båtopplagene i fjæren bortetter, oljebuene og bossdungene på Grønneviksøren har skjemt den gamle promenade, de fjerne vyer hindrer ikke at øyet fanges av de mer nærliggende og mindre tiltalende omgivelser og turen langs Lungegårdsvannet har for så vidt tapt en stor del av sin sjarm.

Verken arbeidet med veien eller vedlikeholdet var helt problemfritt. Generalveimester Hammer var streng med oppsitterne i et avisinnlegg: -Hvor skadelig og utillatelig det derimot vil være om utidig egennytte forleder en grunneier, enten ved sidegrøfters oppfylling eller steingrøfters oppførelse, å ta bort det nødvendige jordsmonn, som veien og grøftene er gitt ved skriftlig dokument, rettelig tilhører og ikke kan fratas. Dette vil formodentlig enhver rettsinnet mann innse, og uten advarsel holde seg fra, for å unngå de ubehageligheter en motsatt handling ville forårsake, skrev C. J. Hammer, med tilføyelsen «oberlieutenant, generalveimester og ridder av Dannebrog».

Trengtes liten innsats for den enkelte oppsitter

Bakgrunnen for Hammers innlegg var et innlegg i avisen to uker tidligere: – Dersom det skal vedvare at den såkalte Fjærevei fremdeles skal bli hva den nå noenledes er, den behagelige promenade her ved byen, både for gående, ridende og kjørende, må beitene på dens øvre side holdes i stand, og hvor tverrveier allerede er gjort (og hvem vil ikke ønske at de manglende måtte snart bli det?) disse til like holdes således at vannet fra oven kan ha fritt avløp.

Brevskriveren ønsket at alle grunneierne langs veien tok seg av sin del. Det skulle ikke bli mer enn en til to arbeidsdager, for noen kanskje en halv. Takk og pris for den som vil gjøre mer.

Men veier krever vedlikehold, og Fjæreveien lå nær Store Lungegårdsvann med sine bølger og varierende vannstand. Under en storm ble det gjort stor skade på veien. Det ble forhandlinger og undersøkelser; Forskjønnnelseskommisionen hadde fått anlagt veien, grunneierne hadde gitt grunn gratis, mens Årstad kommune vedlikeholdt veien. Slik gikk det fra 1808 til 1828. Da nektet Årstad kommune å ta vedlikeholdet, som dermed måtte overtas av Bergen kommune. 

Fra promenadevei til bygdevei

Stiftsamtmann Falsen fikk klassifisert veien som alminnelig bygdevei, uten sognets samtykke. For å unngå alle ubehageligheter hadde Bergen kommune betalt vedlikehold. Men nå ville de vedlikeholde den som bygdevei, ikke som promenadevei for bergenserne. Dette skapte strid. De bød 100 spesidaler om Bergen by ville gi det som trengtes for å få den i stand som promenadevei. Samtidig skulle kommunen ta stilling til den nye veiloven. Her fikk de inn følgende setning: Om nå en veibestyrelse fant for godt at allmuen skulle holde veien i den stand at den var en fullkommen promenadevei for en i nærheten liggende by, herregård eller desslike, så skal allmuen uten videre bøtelegges, ikke fordi veien ikke var i den stand som veier i alminnelighet bør være, men fordi en enkelt av veibestyrelsen eller andre i god forståelse med den ønsket den elegantere, ønsket en staselig spaservei, en briljant vei til sin eiendom. Slik en ensidig behandling av folkets vel, rett og plikt burde det ikke være!

Fjæreveien ble formannskapets sorg de første årene. Murer holdt på å falle ned i Fløen. Dette kostet 20 spesidaler å reparere, broen i Solheimsviken skulle istandsettes, men uten rekkverk. Forskjønnelsens medlemmer burde kunne bidra, mente formannskapet. Fra 1828 fikk man altså Bergen kommune med på å betale for vedlikeholdet av veien. Det var tross alt hovedsakelig byens innbyggere som benyttet promenadeveien.

Fra hovedvei til bygdevei

Da Nygårdsbroen ble tatt i bruk i 1851, ble det enklere for mange bergensere å bruke denne veien inn og ut av byen fremfor å kjøre over Fløen og Møllendal. Befolkningen var større her og de fleste større bondegårder lå langs denne linjen. På amtstinget i 1852 kom en til at det var uhensiktsmessig å omlegge den gamle hovedveien over Fløen til Midtun. «Nygårdsveien» over Solheim til Fjøsanger var fremtidens vei!  I 1863 stod den nye veien over Nygård klar og den gamle veien på nordsiden av Lungegårdsvannet, fra bygrensen til Fløen, nedlagt som hovedvei og opptatt som bygdevei.

Mange ser ut til å ha ment at mye av arbeidet som ble utført var halvgjort. I august 1854 hadde Bergenposten et innlegg om Fjæreveien. – Blir veien nå temmelig overfladisk restaurert, vil den, og det etter at fordringene på gode veier er strenge, bli stående halvgod og urørt i lang tid hvis ikke storm og høyvann atter slår den ned fra bunnen av. Bergen by har ikke mange anledninger til å yte penger til forskjønnelser, men for dens innbyggere turde det anses for ualminnelig kjærkomment å ha en hel og udelt, skjønn og bekvem promenadevei.

I 1864 tok Bergen by på seg vedlikeholdet av veistykket mellom bommen ved bygrensen og Fløen mot et lite årlig bidrag fra Årstad, Domkirkens og Korskirken landsogn. Samtidig ble det bevilget penger til istandsettelse av veistykket.

Kvaliteten på Fjæreveien blir etter hvert bedre. Det ble betydelig økt trafikk etter at Møllendal kirkegård ble anlagt i 1874.  I november 1886 bevilget representantskapet midler til forbedring av Fjæreveien mellom Strømbroen og Fløen. Arbeidet ble utført påfølgende vinter, og strekningen mellom Strømbroen og Møllendal ble utvidet med 4,67 meter i bredden. På 1890-tallet fikk veien lykter.

Utparsellering

Veien gjorde det mulig for grunneierne å utparsellere eiendommer til lyststeder. En av dem var kammerråd Dahl på Årstad. Han solgte unna en rekke parseller: Grønneviken, Øvre og Nedre Møllendal, Søndre og Nordre Fløen, Bjørndal, Holmedal (Nordalset), Nordbø, Rennebø, Haraldsplass, Nybø, Lappen og Garmannslund. Til sist solgte han hele Årstad gård til agent Christopher Sødring, men beholdt selv plassen Kalvedalen.