Tonningsneset – i mange år en landlig idyll mellom Solheimsviken og Fløen

På begynnelsen av 1900-tallet var det tett bebyggelse i Solheimsviken og Fløen. Men mellom disse stedene var det ved bredden av Store Lungegårdsvann kun en håndfull bolighus. Noen av dem lå på Tonningsneset.

Tonningsneset, mellom Grønneviken og Strømmen, har sitt navn etter kjøpmann Jacob Tonning, som overtok eiendommen Neset fra justisråd Dam Lau i 1771, og nyttet den som beitemark. I 1694 ble neset kalt Hunstadneset og tilhørte Kronstad hovedgård. Området ble betydelig utfylt på 1900-tallet slik at bukten mot Møllendal forsvant.

Jacob Tonning var født på gård 9, Andersbruket, i Stryn ca. 1726. Han kom fra «meir enn vanleg vyrd ætt». Jacob var nest yngst i en søskenflokk på syv og reiste til Bergen der han fikk borgerbrev 28. august 1755. Kort tid etter giftet han seg med Inger Anfinnsdatter Berg i 1756. Tonning var brennevinsbrenner, men kan ha drevet annen virksomhet også. I to perioder var han kemner og oppført med ansvar for lykteskatten 1777-72 og 1795-97.

Han eide Marken nr. 3, med våningshus, uthus benyttet som brennevinsbrenneri, pakkbod og stall. Tonning var blant de 22 som i 1769 fikk brennevinsbevilling. 

Godt ettermæle

Jacob Tonning døde 8. august 1797 og ble begravet fra Domkirken 14. august. I sitt testamente etterlot han seg 500 riksdaler likt mellom broren Ole Nielsen Taaning i Nordfjord og søster Anna Nielsdatter Taaning. Til Innvik folkeboksamling donerte han 78 bøker i et vakkert skap. Skap og bøker står nå i Stryn bibliotek.

107 år med familien Ameln

Kjøpmann og stadshauptmann (sjef for borgerbevæpningen) Christian Gerhard Ameln (1735-1806) kjøpte Kronstad i 1781 og Tonningsneset i 1787. Kronstad gikk ut av familien da Christian døde i 1806 og enkefru Karen i 1822, mens Tonningsneset var i familiens eie helt til 1894.

Kart og fotografier fra 1800-tallet forteller om lite utbygging i området Tonningsneset – Grønneviken. Så sent som i 1907 var det mellom Møllendalselven og Wingaards Jernstøperi i Solheimsviken kun en håndfull bygg i tillegg til bebyggelsen på Tonningsneset, Fredheim og Fagerheim. Dette var landsbygd sammenlignet med langs Solheimsgaten mellom Nygårdsbroen og Solheim skole, der det var tett bebyggelse.

I 1865 var bostedsadressen ifølge Digitalarkivet Næsset, i 1875 Nedre Neset (Tonningsneset) og i 1891 Nordre Næsset. Iallfall i 1875 var det dyr på gården og husfar var gårdbruker.

Ifølge folketellingen for Årstad herred i 1875 bodde husfar og gårdbruker Christian Gerhard Ameln (født 1810), hans kone, husmoder Gerhardina Andrea Munthe Ameln (født 1807), døtrene Dorothea (født 1848) og Christine Theodora Ameln (født 1849), begge ugift og forsørget av foreldrene, samt en tjenestedreng og to tjenestepiker på «bosted land» 125, Nedre Neset (Tonningsneset). I 1878 døde Gerhardina, 71 år gammel, og i 1889 Christine Theodora, 40 år gammel. 

Bare far og datter igjen på Tonningsneset

Ved neste folketelling, i 1891, var det bare far og datter igjen på Tonningsneset, proprietær Christian Gerhard Ameln og datteren Dorothea, gårdeierske, samt enepike-tjener Hansine Sørensen. Nå står det bostedsnummer 64 Nordre Næsset. 

Samme år, 19. desember, dør Christian Gerhard Ameln, 81 år gammel, trolig hjemme på Tonningsneset. «Begravelsen foregaar fra Tonningsnæsset til Aarstad Kirkegaard mandag den 28de ds. Kl. 12 præcis» står det i dødsannonsensom som Dorothea rykket inn i Bergens Aftenblad 24. desember. Tre år senere selger hun til Sigv. Chr. Berle og familien Amelns tid på Tonningsneset er over etter 107 år.

Dorothea Ameln solgte i 1894 til slektningen Sigv. Chr. Berle (1867-1940), som anla et kirkegårdsgartneri, som nabo til Møllendal kirkegård. Gartneriet ble etter hvert den ledende forretningen i Bergen.

Oljetransport og gartneri

Etter hvert ble det mer variert virksomhet på Tonningsneset. Fra mellomkrigstiden og til 1960 ble olje, parafin og bensin fraktet på jernfat med to tankbåter i fast fart mellom Tonningsneset og AS Vestlandske Petroleumscompagni sitt anlegg i Skålevik. Da overtok tankbilene mer av transporten. Den første transporten av petroleum og bensin til detaljister i Bergensområdet skjedde for øvrig med en 2000 liters tankvogn trukket av to islandsponnier.

I 1921 kjøpte Bergen kommune eiendommen Fredheim og Tonningsneset og overtok driften av gartneriet. I 1923 skrev Gula Tidend at det kommunale gartneriet på Solheim må nedlegges når den nye Solheimveien (Fjøsangerveien) skal opparbeides. Det var på tale om et kommunalt gartneri på Vognstølen, men av ulike grunner var det utsatt. Kommunen måtte derfor greie seg med gartneriet på Tonningsneset. Kommunen satte gartneriet i stand og fortsatte driften til 1959, da Renholdsverkets komposteringsanlegg (dano) ble bygd på tomten Møllendalsveien 3, på sørsiden av veien.

Kretsfengsel-planer og luftambulanse

I 1954 så man på mulighetene for å bygge forbrenningsanlegget i Fyllingsdalen, og i desember 1955 vedtok man å bygge på Tonningsneset. – En tomt som var regulert for kretsfengselet, vil ikke bli brukt til dette formålet, skrev BA i 1956.

I 1979 sluttet driften, og i 1994 ble bygningen revet. Siden 1989 har det vært base for luftambulansen på nordsiden av Møllendalsveien. 

Knottfabrikk og byggevarer

Under krigen var det knottfabrikk på Tonningneset som ble utsatt for en brann. 10. mai 1948 var det storbrann i Nils Rokne AS sin bygge- og trelastbedrift som brant ned til grunnen i løpet av en times tid. Et lager med trematerialer og maskinene i bedriften ble flammenes rov. Også for en murmesterforretning i samme bygning strøk hele lageret med. – Det er mulig at brannen skyldes gnister fra den meget omtalte kommunale søppelbrenning på Grønneviksøren i nærheten, skrev NTB. I 1953 måtte Bergen kommune betale 147 000 kroner i erstatning til N. Rokne og forsikringsselskapet Vesta. Nils Rokne fortsatte for øvrig virksomheten på Tonningsneset, men det kunne gått galt igjen i 1962: -Tyver som i helgen brøt seg inn i et materiallager på Tonningsneset, har skaffet seg lys ved å tenne på fakler av papir. Politiet mener det er et under at det ikke har skjedd en katastrofe, skrev BA 8. januar 1962.

I april 2024 brant Bergen Betongstøperi ned til grunnen. Det ble oppført i 1942/43 for den tyske okkupasjonsmakten for støping av betongelementer til ubåtbunkeren Bruno på Laksevåg. Planen var at bygget skulle bli en del av det nye boligområdet på Tonningsneset.

Forbrenningsanlegg

I 1967 foreslo Bergen kommune å anlegge et forbrenningsanlegg på Tonningsneset. Kommunen fikk konsesjon av Røykskaderådet til å brenne boss på Grønneviksøren. Konsesjonen ble anket inn for Industridepartementet i protest fra byens befolkning der mer enn 10 000 underskrev et opprop. Helsedirektoratet anbefalte Industridepartementet å trekke konsesjonen tilbake. Industriminister Sverre Walter Rostoft grep personlig inn og forbød Bergen kommune å brenne boss i byens sentrum. En meteorologisk rapport konkluderte med at Grønneviksøren ville være det mest ugunstige sted for et forbrenningsanlegg i Bergensområdet.

I 1994 dukket saken om forbrenningsanlegg opp på nytt. Grønneviksøren var blant alternativene, men det havnet som kjent i Rådalen.

Det er planer om boliger på Tonningsneset og Grønneviksøren. I mellomtiden er det i sommer satt opp studentbrakker. Idyllen som må ha vært der i Tonning og Amelns tid kommer ikke tilbake, men vi slipper iallfall forbrenning av boss.